Mar 18, 2026

Fysisk-kjemiske egenskaper til termoplastiske polyesterelastomerer

Legg igjen en beskjed

1 Mekaniske egenskaper
Ved å justere forholdet mellom myke og harde segmenter, kan hardheten til polyeter-esterelastomerer varieres over et bredt område (Shore D 32–82); deres elastisitet og styrke faller mellom gummi og plast. Sammenlignet med andre termoplastiske elastomerer (TPE), viser polyeter-esterelastomerer en høyere modul under lave-tøyningsforhold enn andre TPEer med tilsvarende hardhet. Når modul er en kritisk designparameter, tillater bruken av polyeter-esterelastomerer en reduksjon i tverrsnittsarealet til det ferdige produktet, og minimerer dermed materialforbruket.
Polyeter-esterelastomerer har eksepsjonelt høy strekkfasthet. Sammenlignet med termoplastiske polyuretaner (TPUer), viser polyeter-esterelastomerer betydelig høyere trykk- og strekkmoduler; følgelig, når man lager en identisk komponent ved bruk av polyeter-esterelastomer og TPU med samme hardhet, er førstnevnte i stand til å motstå tyngre belastninger. Ved temperaturer over omgivelsestemperaturen opprettholder polyeter-esterelastomerer en høy bøyemodul, men-i motsetning til TPU-er- blir de ikke for stive ved lave temperaturer. Dette gjør dem spesielt godt-egnet for produksjon av utkragende bjelker eller moment{10}}bærende komponenter, og spesielt ideelle for bruksområder som involverer høye-temperaturer. Polyeter-esterelastomerer viser utmerket fleksibilitet ved lav-temperatur; deres hakkede slagstyrke ved lave temperaturer overgår den for andre TPE-er, mens deres slitestyrke er sammenlignbar med TPU-er. Under lave-belastningsforhold viser polyeter-esterelastomerer overlegen tretthetsmotstand og minimalt tap av hysterese. Denne egenskapen, kombinert med deres høye elastisitet, gjør materialet til et ideelt valg for applikasjoner som involverer gjentatte sykliske belastninger, som gir, ruller, fleksible koblinger og belter.


2 Termiske egenskaper
Med mindre de er stabilisert med antioksidanter, gjennomgår polyeter-termoplastiske elastomerer rask nedbrytning under ulike forhold-inkludert eksponering for vanntåke, ozon og utendørs atmosfæriske miljøer. Denne nedbrytningen resulterer i en reduksjon i viskositet og relativ molekylvekt, en reduksjon i materialets forlengelse ved brudd, og en forringelse av dets øyeblikkelige elastiske gjenvinningshastighet. Denne nedbrytningsreaksjonen i polyeter-estere fortsetter via en fri-radikalmekanisme, sannsynligvis initiert av et oksidativt angrep på karbonatomene ved siden av eteroksygenatomene i polymerryggraden. Under kjedeklipping dannes formaldehyd; Dette formaldehydet oksideres deretter til maursyre, som igjen katalyserer ytterligere kjedeklipping. For å øke motstanden til polyeteresterelastomerer mot oksidativ nedbrytning, bør passende stabiliseringsmetoder benyttes; det tilsatte stabilisatorsystemet bør omfatte frie radikalfjernere, peroksidnedbrytere og formaldehydfjernere.
Polyeteresterelastomerer viser utmerket termisk stabilitet; generelt, jo høyere hardhet, jo bedre varmebestandighet. Litteraturrapporter indikerer at når de utsettes for kontinuerlig oppvarming i 10 timer ved 110 grader og 140 grader, opplever polyeteresterelastomerer praktisk talt ingen vekttap; selv etter oppvarming i 10 timer ved 160 grader og 180 grader, forblir vekttapet minimalt-bare henholdsvis 0,05 % og 0,1 %. Isotermiske termogravimetriske kurver avslører at polyeteresterelastomerer begynner å gå ned i vekt ved 250 grader, og når et kumulativt vekttap på 5 % med 300 grader, med betydelig vekttap over 400 grader. Følgelig har polyeteresterelastomerer en svært høy maksimal brukstemperatur-med enda høyere grenser for korttidseksponering-og er i stand til å motstå malings{19}}baketemperaturer (150–160 grader) som vanligvis forekommer på bilproduksjonslinjer. Videre viser de minimalt tap av mekaniske egenskaper over både høye og lave temperaturer. Når den brukes ved temperaturer over 120 grader, overgår strekkstyrken til polyeteresterelastomerer betydelig den for termoplastiske polyuretaner (TPU).
I tillegg viser polyeteresterelastomerer enestående lav-temperaturytelse. Deres sprø punkt faller under -70 grader; dessuten, jo lavere hardhet, jo større motstand mot kulde, noe som gjør at de fleste polyeteresterelastomerer kan brukes kontinuerlig i lengre perioder ved temperaturer så lave som -40 grader. På grunn av den balanserte ytelsen som vises av polyeteresterelastomerer over både høye og lave temperaturområder, har de et eksepsjonelt bredt driftstemperaturvindu, som er i stand til å fungere effektivt i området -70 grader til 200 grader.


3. Motstand mot kjemiske medier
Polyeteresterelastomerer har utmerket oljeresistens og tåler ved romtemperatur de fleste polare flytende kjemiske medier (som syrer, baser, aminer og glykolforbindelser). Imidlertid er de følsomme for effektene av halogenerte hydrokarboner (med unntak av freoner) og fenoliske forbindelser. Generelt forbedres deres kjemiske motstand i direkte proporsjon med en økning i hardhet. Polyeter ester elastomerer viser robust motstand mot svelling og permeasjon når de utsettes for de fleste organiske løsningsmidler, drivstoff og gasser; spesifikt er deres permeabilitet for drivstoff bare en-tredjedel til en-tre-hundredel av den for konvensjonelle olje-resistente gummier, som neopren, klorsulfonert polyetylen og nitrilgummi. Polyeteresterelastomerer viser imidlertid relativt dårlig motstand mot varmt vann; tilsetning av polykarbodiimidstabilisatorer kan øke deres hydrolyseresistens betydelig. Det har blitt rapportert at innføring av PEN eller PCT i de harde PBT-segmentene i molekylkjedene til polyeteresterelastomerer gir materialer med overlegen vann- og varmebestandighet.


4. Værbestandighet og aldringsmotstand
Polyeteresterelastomerer viser utmerket kjemisk stabilitet under en rekke forhold, inkludert eksponering for vanntåke, ozon og utendørs atmosfærisk aldring. Som tilfellet er med de fleste TPE-er, skjer nedbrytning under påvirkning av ultrafiolett (UV) lys. Beskyttende tilsetningsstoffer-inkludert kjønrøk, forskjellige pigmenter og andre skjermingsmaterialer-kan brukes for å dempe denne effekten. Den synergistiske bruken av fenoliske antioksidanter og benzotriazol-UV-absorbere viser seg å være spesielt effektiv for å gi beskyttelse mot UV--indusert aldring.
Oksidasjon indusert av lys og varme utgjør de to primære faktorene som driver nedbrytningen og aldring av polyeteresterelastomerer. PEG-PBT-kopolyestere, spesielt, viser dårlig motstand mot både varme og lys, noe som gjør dem svært utsatt for alvorlig termisk-oksidativ og foto-oksidativ nedbrytning. Høye temperaturer akselererer denne nedbrytningsprosessen. Etter hvert som aldring skrider frem og molekylvekten avtar, avtar materialets forlengelse ved brudd, og dets umiddelbare elastiske utvinningshastighet forringes.
Videre utviser polyeteresterelastomerer varierende grader av følsomhet for hydrolyse. Når de utsettes for vann, gjennomgår disse elastomerene tverrbindingsreaksjoner, noe som resulterer i økt dannelse av gellignende stoffer-. Den iboende følsomheten til PEG-PBT-kopolyestere for hydrolytisk nedbrytning er nettopp egenskapen som utnyttes når de brukes som biomateriale stillaser for implantasjon i menneskekroppen. I vandige miljøer brytes PEG-PBT-kopolyestere ned via en hydrolytisk mekanisme: vannmolekyler angriper esterbindingene som ligger mellom PEG- og PBT-segmentene, og får polymerkjedene til å spalte. De resulterende nedbrytningsproduktene består av PEG og lav-molekylære- PBT-fragmenter. Nedbrytningshastigheten påvirkes av ulike faktorer-inkludert sammensetning, temperatur, pH-nivå og enzymatisk aktivitet-med høyere PEG-innhold, temperaturer og pH-verdier som vanligvis fører til raskere nedbrytningshastigheter. Ved nøyaktig å justere de relative proporsjonene til de to bestanddelene, kan nedbrytningshastigheten skreddersys for å møte de spesifikke kravene til ulike bruksområder.


5. Høy motstandskraft
Når TPEE-materialer brukes i produksjonen av fjærer, gir de en eksepsjonelt lang levetid til komponentene. Denne funksjonen letter jevn og stabil drift i applikasjoner som jernbanesystemer, noe som gjør det mulig for tog å utføre manøvrer-inkludert start, akselerasjon, nedbremsing og stopp-med bemerkelsesverdig flyt. I motsetning til metallfjærer, ruster den ikke, forringes under naturlige miljøforhold, eller lider av elastisk brudd eller tap av elastisitet. I tillegg, sammenlignet med gummimaterialer, tilbyr den overlegen gjenbrukbarhet samtidig som den opprettholder utmerket elastisitet.


6. Bearbeiding og formbarhet
TPEE har utmerket smeltestabilitet og god termoplastisitet, noe som resulterer i utmerket bearbeidbarhet. Den kan behandles ved hjelp av en rekke termoplastiske prosesseringsteknikker, som ekstrudering, sprøytestøping, blåsestøping, rotasjonsstøping og smeltestøping. Ved lave skjærhastigheter er smelteviskositeten til TPEE relativt ufølsom for endringer i skjærhastighet; ved høye skjærhastigheter avtar imidlertid smelteviskositeten når skjærhastigheten øker. Siden TPEE-smelter er svært følsomme for temperatur-med smelteviskositet som varierer med en faktor på flere til flere dusin ganger innenfor et temperaturfluktuasjonsområde på bare 10 grader -må temperaturen kontrolleres strengt under støpeprosessen.
For å sikre at harpiksens fuktighetsinnhold forblir under 0,1 %, er det nødvendig å for-tørke materialet med en varm-lufttørker (ved 80–120 grader i 6–8 timer) før behandling.
1. Ekstrusjonsstøping
Ved å bruke standard plastekstrudere, kan TPEE ekstruderes til forskjellige former som plater, rør, stenger og wiremantel. Et generelt-formål, gradvis utdyping skruedesign brukes vanligvis, med et lengde-til-diameter (L/D)-forhold på større enn eller lik 24:1 og et kompresjonsforhold på (2,7–4):1.
2. Sprøytestøping
Sprøytestøpingsteknikker gjør det mulig å produsere artikler i en lang rekke former og størrelser. Frem- og tilbakegående-skruinjeksjonsmaskiner foretrekkes for denne applikasjonen, siden de produserer en smelte med svært jevn og jevn temperaturfordeling. Skruekanaldybden skal følge en gradvis profil; et kompresjonsforhold på 3,0–3,5 anbefales, sammen med et skrue L/D-forhold på (18–24):1. Injeksjonstrykk varierer vanligvis fra 80 til 120 MPa, ved å bruke en langsom-til-middels injeksjonshastighet.
3. Blåsestøping
Blåsestøping krever harpikser som viser høy smelteviskositet og smeltestyrke. Ved å bruke kjemiske kjede-forlengelsesteknikker under polymerekstrudering-spesifikt ved å inkorporere spesielle funksjonelle segmenter i TPEE-molekylkjedene-er det mulig å produsere TPEE-kvaliteter med høy-viskositet som er i stand til å møte kravene til blåsestøping av store, spesialiserte komponenter (som motorluft).
4. Andre støpeprosesser
TPEE egner seg også for prosesser som rotasjonsstøping og smeltestøping. For eksempel kan rotasjonsstøping brukes til å produsere gjenstander som kuler og små slangeløse dekk. Smeltestøping gir på den annen side fordelene med lave prosesseringskostnader og utmerket dimensjonsstabilitet i de ferdige produktene.

TPE001

 

Sende bookingforespørsel